Mitt favorittsitat

February 9, 2016

(foto nrk.no) 

 

OK, så er det kanskje ikke mitt favorittsitat gjennom tidene, og innholdet er både gammelt nytt og en vedtatt sannhet. Av sitater som omhandler det å skrive bøker, så har det likevel festet seg hos meg. Årsaken er rett og slett at det er treffende for akkurat hva jeg holder på med. Hvordan jeg vil ha mine fortellinger, og hvordan jeg aller helst vil at andre skal se på dem.

Jeg kommer til sitatet etter hvert.

 

Litteratur er så mangt. Det finnes en rekke faglige kriterier for hva som er god litteratur og hva som ikke er det. Øverst finner vi det overfladiske laget, sjangerinndelingen. Den klassiske litteraturkritikeren som har sin utdannelse innen faget, vil ofte hegne om "høyverdig skjønnlitteratur". Poesi, de store, samfunnskritiske eposene, Ibsens mesterlige skildringer av maktforhold, bøker mettet av beskrivelser, undertekst, poetiske vendinger, metaforer og alle tenkelige virkemidler. Bøker som bryter trender, eller i hvert fall brøt trender for en tid tilbake.

 

I andre enden finner vi serieromanene fra forfattere som "spyr ut" 3-4 bøker i året. Sagaen om isfolket, Arvesynd, Nattmannens datter, Sønnavind og mange flere. Disse forfatterne er ikke funnet verdig medlemskap i Forfatterforeningen, selges stort sett i dagligvare og kiosk, og er sett på som det laveste innen publiserte bøker.

 

Mellom disse ytterpunktene finnes alt annet, inkludert krimsjangeren. Tradisjonelt er dette også en undersjanger av såkalt populærlitteratur. Her befinner jeg meg i landskapet. Et landskap som med dagens "nordic noir" strekker seg så langt at de klassiske grensene begynner å viskes ut. Noe krim er mer klassisk skjønnlitteratur og samfunnskritikk enn underholdning. Annen krim er definitivt det motsatte.

 

Jeg leser ikke serieromaner. Derfor vet jeg heller ikke mye om kvaliteten på disse. At produksjonen er så høy kan gi meg en indikasjon, men det er det hele. Jeg leser ikke så mye klassisk skjønnlitteratur heller. Hvorfor ikke? Fordi jeg ikke har tålmodighet til det. Jeg kan gjenkjenne god kvalitetslitteratur, men sovne mens jeg leser den. Da vil jeg heller ikke bruke tid på den. Jeg sier altså ikke at den er dårlig. Den er bare ikke for meg. Akkurat som at mange andre ikke leser krim. Det har jeg full forståelse for.

 

Jeg hopper også over mye av den mest skjønnlitterære krimen, av akkurat samme årsak. Jeg leser for å bli underholdt, gjerne med andre momenter i tillegg. Jeg liker å lære noe nytt, bli overrasket, bli rørt, sint eller forundret. Jeg liker å le også når jeg leser. Men jeg orker ikke å drukne i karakterskildringer uten noen fremdrift i historien. Først og fremst skal en bok pirre nysgjerrigheten min, og helst på en måte som skaper en forventning om at noe, et eller annet mystisk kommer til å skje eller åpenbare seg. Det trenger ikke å være masse action og full fart, på langt nær, men det må være en konstant forventning liggende der. Et spørsmål som driver nysgjerrigheten min og får meg til å bla om på ny. Den type fortellinger liker jeg å lese, og det er også slike fortellinger jeg vil skrive. Innenfor den type litteratur har jeg mange meninger om hva som er bra og hva som er mindre bra. Å sammenligne klassisk skjønnlitteratur med populærlitteratur og serieromaner med tanke på kvalitet, blir for meg som å sammenligne klassisk musikk med pop/rock og danseband. Det er ikke sjangeren som bestemmer om kvaliteten er god.

 

Mye av kritikken mot krimlitteraturen i den enden som ikke ligger tettest opptil den klassiske skjønnlitteraturen går på troverdighet i handlingen. Plottet er ikke realistisk, slikt skjer ikke i virkeligheten. Det er ingen seriemordere i Norge. I hvert fall ingen verd en underholdende krimroman. Realismen er fraværende.

Hvis jeg vil ha realisme er det bare å sette på nyhetene. Eventuelt kan jeg lese avisen, eller en biografi. Skjønt det som er å finne der ofte overgår den villeste romanidè. Likevel er jeg veldig opptatt av bokens indre realisme. Den må være tro mot seg selv og sitt eget univers. Og er det en ren krimbok, så må fortellingen være sammenhengende og rekken av hendelser være tenkelige. Helten kan ikke plutselig få superkrefter, med mindre dette er en naturlig del av bokens univers, og da er vi over på en annen sjanger igjen. Alt må gå opp og ha sin logiske forklaring. Det trenger ikke å være sannsynlig, men det må være mulig.

 

Er Jo Nesbøs bøker realistiske? Tja, jeg er neimen ikke sikker. Kanskje er de i drøyeste laget, i hvert fall noen av dem. Men er de tenkelige? Ja, absolutt. Er de underholdende? Definitivt. Er de godt skrevet? For en stor del, absolutt. Blir jeg nysgjerrig og full av forventning om at noe kommer til å skje? Helt klart. Så da passer det godt at sitatet er fra nettopp Jo Nesbø i samtale med Hans Olav Brenner (fra sistnevntes bok Om å skrive), der han sier følgende om Marekors:

 

"Nei, jeg er ikke ute etter realisme. Jeg skriver ikke realistiske romaner. Jeg skriver fortellinger, og dette er en fortelling som kan tenkes."


 

 

Please reload

Fremhevede innlegg

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Nylige innlegg

February 19, 2016

February 9, 2016

January 25, 2016

January 21, 2016

Please reload

Arkiv
Please reload

Søk på tags
Please reload

Follow Us
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square