Tid

January 25, 2016

 

Jeg har ikke tall på hvor mange kommentarer jeg har fått av typen "jeg forstår ikke hvordan du har tid til å skrive bok." Mitt noe flåsete standardsvar er etter hvert blitt "det har jeg ikke heller".

Grunnen til at jeg får disse kommentarene er selvsagt at jeg har full jobb, et hus å holde, tre barn i barnehage- og barneskolealder, prøver å trene noenlunde fast, opprettholder et sosialt liv og attpåtil har et Netflix-abonnement som ikke forblir ubrukt.

 

En venn av meg brenner for trening. Han er ikke like opptatt av treningsform, men mener at alle har godt av jevnlig fysisk fostring. Og han påstår videre at det ikke går an å si at man ikke har tid til det. Det handler bare om prioritering og å finne de små smutthullene i hverdagen. Mannen har ikke mer tid til rådighet enn jeg har, og han har et poeng.

 

Skriving er faktisk veldig likt trening, i hvert fall når det er snakk om en roman. Hvis du lar manuset ligge i ro for lenge, så er det veldig krevende å ta fatt på det igjen. Du må sette deg inn i historien igjen. Hva var det som skjedde? Hvorfor skrev jeg det? Hvem var den karakteren igjen? Hva skulle skje videre? Det blir fort gangsperr av slikt og et ork å komme igang. Samtidig klarer jeg aldri å sitte og skrive på en tekst i time etter time. Jeg når et metningspunkt, som regel ganske raskt. Det har å gjøre med hele skriveprosessen. Jeg er på et punkt i teksten og har en lang horisont og en kort horisont. Den lange ligger hele tiden bak, det er veien mot målet. Den korte gjelder det som er nært forestående i fortellingen. Den aktuelle scenen som utspiller seg akkurat på dette stedet i teksten. Som regel stopper det av seg selv når jeg når slutten på denne scenen. Da er det tomt i skrivelageret og jeg må inn i en tenke- og modningsfase inn mot neste scene. Fylle lageret med ny informasjon og nye hendelser. Den fasen trenger ikke å være spesielt langvarig, men den trengs. Og sånn er det hele veien. Å skrive en bok er å gjøre en uendelig rekke med små operasjoner som til slutt ender i en lang tekst mellom to permer. Da gjelder det å huske på de store linjene, men ha hovedfokus på den neste lille operasjonen. Ellers blir det uoverkommelig, spesielt når man skal ha dette som en hobby. I et senere innlegg kommer jeg nok til å skrive litt mer om de ulike stadiene i et bokprosjekt.

 

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt en skrivetrang som har presset seg frem innimellom. Da jeg bestemte meg for å prøve å gjøre noe med den trangen, bestemte jeg meg også for at den ikke skulle få ødelegge for noe annet. Jeg ville ha meg en utdannelse. Jeg ville ha meg en fast jobb med en normal inntekt. Jeg ville ha familie. Jeg ville ha et normalt sosialt liv. Jeg ville fremdeles se både filmer og tv-serier. I det store og det hele ville jeg ikke at et usikkert hobbyprosjekt skulle presse til side en normal tilværelse. Jeg er ikke spesielt eksentrisk. Og selv om jeg i perioder gjerne vil ha mer skrivetid også, så har det hele fungert på sett og vis. Det betyr at et manus ikke kan ferdigstilles i en håndvending, men jeg tror uansett at for min del kreves det modningstid hele veien. I hvert fall til jeg kommer til det punktet at jeg kjenner både historien, omgivelsene og karakterene så godt at et univers har oppstått. Da kan det gå litt mer av seg selv. Det skjer som regel ikke før i omtrent tredje gjennomskrivning av den i utgangspunktet samme fortellingen ... Og jeg er også overbevist om at skriveprosessen vil bli stadig lettere og dermed mindre tidkrevende med erfaring.

 

Så når skriver jeg? Jeg forsøker å ha en noenlunde fast skrivetid om morgenen i helgene. I tillegg blir det en halvtime her og en time der en tidlig kveldsstund. I feriene pleier jeg å gjøre ganske mye. Da kommer både overskuddet og tiden flygende. Så er det mer intensive perioder frem mot en utgivelse, når redaktøren er på banen og sparrer. Da overskygger arbeidet det meste annet på fritiden i noen uker. Men modningen, planleggingen og pønskingen foregår innimellom hele tiden. Og denne delen av jobben er på mange måter den mest tidkrevende. Når den har fått jobbet litt, så er det dessuten mulig å gjøre som min treningsvenn, å hente opp tastaturet i et ledig kvarter og skrive noen ord. Planleggingen er jo allerede gjort, så da er det bare å få det ned på skjermen. Det viktigste i så måte er å holde det gående og ikke miste kontakten med manuset. Da blir det tungt å begynne på igjen, og gangsperren kommer. Jeg har hatt flere både treningsfrie og skrivefrie perioder som har strukket seg over flere måneder. Ingen av delene er å anbefale.

 

En forfatterkollega gratulerte meg nylig med ny blogg og sa at nå kom jeg ikke til å få skrevet noe som helst på manuset mitt. Nå kom jeg bare til å skrive på bloggen. Med de ordene er det på tide å vende oppmerksomheten et annet sted så gangsperren kan holdes på avstand ...

 

 

Please reload

Fremhevede innlegg

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Nylige innlegg

February 19, 2016

February 9, 2016

January 25, 2016

January 21, 2016

Please reload

Arkiv
Please reload

Søk på tags
Please reload

Follow Us
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square