Kan vold være morsomt?

Svaret på det spørsmålet er i utgangspunktet nei, selvsagt kan det ikke det. Ikke i det virkelige liv. Kanskje bortsett fra da Mike Tyson forsøkte å bite av Evander Holyfields øre, og når Luis Suarez flere ganger har forsøkt noe lignende på fotballbanen i senere år. Nei, vold er ikke morsomt.

Som regel er det ikke morsomt i bøkenes og filmenes fiktive verden heller, men et virkemiddel for å skape spenning eller en reaksjon hos både karakterene og leseren eller den som ser på. Her kan derimot vold være morsomt også. Hysterisk morsomt til og med. Og da mener jeg ikke bare i fiksjon som er regnet som rent komisk i utgangspunktet. Min seneste erfaring med dette var i en kinosal tidligere denne uken da Quentin Tarantinos siste mesterverk, The Hateful Eight, rullet over lerretet. Her er det grafisk vold som mange ville kategorisert som splatter i mer enn store nok doser til at det burde fremkalt brekningsfornemmelser og avsky. Så hvorfor satt hele kinosalen og lo?

Nå skal det sies at dialogen er langt viktigere enn volden i en Tarantino-film. Mesteparten av den tre timer lange filmen er i grunnen stemningsbyggende replikkutveksling som stort sett foregår på to fysiske steder. Tarantino skaper klare karakterer med særtrekk samtidig som han bygger opp en historie der vi raskt forstår at ingen kan stole på noen, og der det egentlig ikke er noen helter. Det er tross alt snakk om 8 hatefulle personer. Hele oppbyggingen og stemningen frem mot det klimakset vi vet vil komme er både spennende og morsomt. Vi har i grunnen ikke særlig sympati med noen av karakterene heller, så når det smeller så er det liksom greit. Og når det smeller hos Tarantino, så smeller det ordentlig og plutselig. Kombinasjonen av det unødvendig, banalt og overdrevet brutale, og de andre karakterenes reaksjoner og replikker får det hele til å bikke i retning komisk, uten at det er ufrivillig. Ett klart unntak fra morsom vold er det riktignok inni der. En scene som er mer alvorspreget enn de andre. Hvorfor? Fordi ofrene ikke er hensynsløse dusørjegere, revolvermenn eller regelrette mordere, men vanlige mennesker som deg og meg. Da er det plutselig ikke morsomt lenger, bare med på å bygge oppunder karakterbyggingen som gjør det mulig å le av den andre volden.

Dette har det sikkert vært orsket på og filosofert over i det vide og det brede uten at jeg har satt i gang med noen undersøkelser rundt det. Jeg bare tenker høyt her. Vold kan faktisk være morsomt i fiksjonens verden. Og jeg anbefaler mer enn gjerne filmen, som i hodet mitt først og fremst er nok en studie av Tarantinos evne til å konstruere fantastiske replikkvekslinger, fortellingskonstruksjon og mest av alt stemninger. En evne han selvsagt har sugd til seg fra en som var en mester på dette i litteraturens verden. En av Tarantinos store inspirasjonskilder, Elmore Leonard.

Når jeg nå påstår at hele kinosalen lo mens ... ja dere får se selv, så er det riktignok verd å merke seg at blant de 30-40 personene som fikk med seg denne visningen befant det seg totalt to kvinner. To som jeg mistenker hadde gått med på å la typen velge film denne gangen …